Gudmund Hernes, Konsistorieordförande Foto. Mikael Wallerstedt

Samfunnsdebatten er i økende grad en debatt om forskning. Vitenskapelige resultater tar fort plass på avisenes forsider, funn slås opp i TVs nyheter og formidles – av og til fordreies – via sosiale medier. Dette skjer fordi forskningen berører alle sider av samfunnslivet: plast i havet, tilgang på nye vaksiner, nye batterier for el-biler, eller effekten av tiltak for integrering av innvandrere.
Både forskningens resultater og dens anvendelser er ofte kontroversielle, og de oversettes raskt til politiske debatter. Hvor omfattende er forurensningen fra mikroplast? Skal nye forbud eller avgifter innføres? Bør utbredelsen av vindkraft begrenses? Bør en vaksine bli obligatorisk?
Forskningen former i stadig større grad og på stadig nye måter folks hverdag, enten det er ved utdanningspolitikkens innhold, navigering via GPS, eller når fler og fler har fått en supercomputer i lomma: mobilen som på en gang er telefonsentral, bankfilial, reisebyrå, jukebox, radio, kinosal, helsestasjon, kalender, bibliotek. Den kan brukes til å alarmere borgerne ved kriser, til å etablere en sosial og politisk møteplass for borgerne – eller til å overvåke dem. Moderne samfunn kan ikke fungere uten mobilen, og forskningen legger stadig nye funksjoner til.

Forskningen preger ikke bare det folk bruker – den former også hvordan de tenker. Begrep som for få tiår siden bare var å finne i fagtidsskriftene er glidd inn i dagligspråket – ord som «nanoteknologi», «laparoskopisk kirurgi», «selvoppfyllende profeti» og «genterapi». Dagligspråket favner også en rekke begrep fra tidligere generasjoners forskning – alt fra «akselerasjon» og «kaldfront» til «blodtrykk» og «GNP». Slike begrep er også delt globalt.
Med et ord: Forskningen og forskningens resultater er blitt den sterkeste samfunnsomveltende kraft. Det kommer til uttrykk ikke bare i forbedringer i hverdagslivets utallige hjelpemidler og språk, men også de de store globale epokeskift – ordet «antroposcen» brukes om den tidsalder vi nå er inne i der menneskenes egen aktivitet endrer jordens geologi og økosystemer, inkludert klima.

Når både den fysiske og sosiale verden i økende grad er omskapt av menneskene selv, blir mangel på kunnskap en voksende risiko. Hvordan skal man møte det neste utbrudd av ebola? Hvor fort vil havene stige, og med hvilke virkninger for bosetting, matproduksjon vanntilgang og migrasjon? Hva har Sverige lært av skogbrannene sommeren 2018 for den neste som kan komme? Hvordan vil selvkjørende biler endre produksjonsmønstre og arbeidsmarkeder? Finnes det teknologiske tiltak mot den demokratiske fare som kommer fra «fake news»? Hvordan skal den neste finanskrise mestres? Hva skjer når biene dør?
-Når slike spørsmål stilles, er det verd å minne om at det var mange års grunnforskning om såkalte retro-virus som gjorde det mulig raskt å identifisere HIV tidlig under AIDS-epidemien på 1980-tallet.
Uten kunnskap, infrastruktur og forskningsmessig beredskap vil samfunnet bli mer sårbart ved nye utfordringer og uforutsette hendelser: mottiltak vil komme for sent. Og de vil bli dyre – det koster ikke å vite.
Samtidig understreker dette at forskningspolitikken må gi godt rom for den frie søking etter sann kunnskap som kalles grunnforskning – den som gir beredskap til å møte ulike, men ukjente fremtider. Sverige – og verden – minnes om det hvert år ved tildelingen av Nobel-prisene: Det tar ofte tid, lang tid, fra tildelingene til anvendelsene. Det tok to tiår fra professor Ascanio Sobrero oppdaget nitroglyserin til Alfred Nobel oppfant og patenterte dynamitt.

Paradoksalt kan kunnskapens vekst skape mangel på kunnskap. Bruken av kunnskap som forskningen skaffet oss i tidligere tider, kan svekke vår handlekraft i dag. Det enkleste eksempel er antibiotikaresistens. Den skyldes ikke at det vi vet om antibiotika er blitt ugyldig. Men bruken av denne kunnskapen som ble vunnet for snart 100 år siden, har endret menneskenes bakterielle omgivelser slik at medikamentene taper sin virkekraft. Dermed er det vi vet utilstrekkelig. Og denne uvitenheten innebærer en ny stor fare.
Situasjonen er den samme på mange områder. For eksempel har utbredelsen av forbrenningsmotorer lettet transport og kommunikasjon til lands, til vanns og i luften – men er nå blitt til en hovedkilde til global oppvarming. Den er ikke tilsiktet – men den er uønsket. Og utviklingen må vendes om menneskenes livsmiljø skal sikres.
Forskning kan altså bli avleggs av sin egen suksess. Kunnskapssamfunnet er selvforandrende på den måte at kunnskapens bruk fremdriver problemer som bare kan løses av ny forskning og ny kunnskap. Dette ser man også i økonomien, der teknologiske innovasjoner truer med å ekskludere en voksende del av den voksne befolkning fra arbeidsmarkedet og et meningsfylt liv. For arbeidsmarkedet er ikke noe som er – det er noe som bl.a via forskning og innovasjoner hele tiden forandres og blir til noe annet.

I et samfunn der kunnskapsveksten gjør dagens kunnskap avleggs og undergraver den kompetanse folk har ved alt fra robotisering til kunstig intelligens, må utdanning gi ferdigheter som varer livet ut: begreper som er bestandige, koder for tolkning og evner for handling. Uten dette gir kunnskapseksplosjonen det motsatte av mestring: forvirring, angst og rådløshet.
Når kunnskap og forskning spiller en større rolle i folks liv, krever samfunnsdebatten også en opplyst offentlighet. Deling av kunnskap og deltakelse i den kritiske bruk av kunnskapen er demokratiserende. Det er en idé som går tilbake til opplysningstiden, men som har fått fornyet aktualitet gjennom det økte trykk fra nye globale kommunikasjonsnettverk, sosiale medier og «fake news». Dette krever en befolkning med intellektuell motstandskraft og kompetanse til å vurdere hva som er gyldig og holdbart av alt de nå kan lese, se og høre. Fortrolighet med vitenskapens normer for åpen meningsutveksling og evne kritisk prøving er et av forsknings viktige bidrag til en fri offentlighet.

Men når kunnskapen spiller en større rolle i folks liv, krever det også at folk kan ha tillit til forskningens metoder og funn, og at forskerne drives av data, ikke av dogmer. Da må forskningens integritet – solide normer for vitenskapelige prosedyrer, publisering og rasjonell debatt – vektlegges sterkere. Det vil si å sikre pålitelige undersøkelser, vederheftige analyser, nøyaktig rapporterering, åpent innsyn, kollegial kritikk, saklig debatt, korrigering av feil og respekt for alle deltakere og berørte. Den første forutsetning for at publikum kan ha tillit til forskerne, er at forskerne kan ha tillit til hverandre. Og når forskning sprenger grenser for hva som er mulig, må det ledsages av en humanistisk tradisjon og etikk som setter grenser for hva som er tillatt.

Dette må også ligge til grunn for studentenes fortroliggjøring med forskning: evnen til undring og stille nye spørsmål, evnen til å formulere mulige forklaringer på det de har funnet, og evnen til gjennom kildegransking, eksperiment eller observasjon undersøke om forklaringene holder.
Slik tenkning er innen rekkevidde for alle. Og den er livsnødvendig i et samfunn som blir mer forskningsdrevet, og der utdanning og læring går over fra å være en livsfase til å bli en livsform.

I årene som kommer må vi i Norden og Sverige mer og mer leve av vårt vett. Velferdens materielle grunnlag vil avhenge av vår evne til å vinne og anvende kunnskap med fantasi og driv – av evnen til å mestre kunnskapsvekstens sosiale virkninger og sikre en bærekraftig utvikling. Da må Sverige ha en forskning som er sterk nok til å komme med i de internasjonale nettverk av forskning der ny kunnskap skapes, prøves og brukes.

Uvitenhet er farlig. Uvitenhet koster. Forskning og vitenskap er noe av de mest fantastiske mennesker har lært å gjøre sammen – idéer som utvikles formidles over generasjoner og krysser alle grenser ved å forene tradisjon og fornyelse. Forskning må til ikke bare for å sikre nasjonens velstand, men også for å gi medborgerne rike, spennende og meningsfylte liv.

Gudmund Hernes är Uppsala universitets konsistoriums (styrelse) ordförande sedan 1 maj 2017. Han är professor emeritus i sociologi, tidigare utbildnings- och forskningsminister i Norge 1990–1995 och bland annat medlem i norska vetenskapsakademien.

*Rektorsbloggen bjuder ibland in andra att skriva som gäst. För frågor om innehållet hänvisas till respektive gästbloggare.

Dela denna bloggpost